Også denne helgen var Åstadalen stedet for snø-hungrige hundekjørere. Antallet har vi ikke oversikt over, men det var veldig fullt overalt, og vi har ikke tidligere sett så mange hundekjørere samlet på parkeringsplassen.
Joa, det kjøres på snø, men det er hardt og veldig lite – likevel langt bedre enn alternativet som er ATV og frosne grusveier.
Vi fikk 4 fine turer og til og med sjekkpunkttrening på ei myr der vi snudde. Vi var fem spann som slo oss ned en liten time, med bålkos, pøler og kaffe – rett og slett fin trening for unghundene å ligge på sjekkpunkt. Og så koselig for oss hundekjørere da. Vi fikk oss en god latter mens vi hvilte hundene. Læif (unghund på året) lå ved siden av en litt ”sur” tispe på Tore Bergbys spann. Vi hørte litt ilsk bjeffing og sjekket det ut. Der satt Læif å strakk det ene forbeinet så lang han klarte og dyttet bort i tispa, før han raskt trakk foten tilbake. Dette gjentok han noen ganger – og var helt kul mens han gjorde det.
På turen ned gikk det nok litt vel fort enkelte steder, det er vanskelig å begrense farta selv om en står på piggbremsa med begge føttene. Det resulterte i litt ømme muskulatur dage derpå. Heldigvis ingen skader, men nok ømmet het til at vi valgte å avslutte treningsperioden med en litt kortere tur der vi kontrollere farta og holdt hundene nede.
Å være i Åstadalen er trivelig og det er så mange hyggelige hunde-folk en blir kjent med. Mange nye bekjentskaper ble det i helga. Og det er moro å gå rundt å se på de ulike farkostene som dukker opp. Bobil er bare helt ute nå – nå er det buss som gjelder! Buss med plass til en drøss hunder og folk i, samt en Webasto som durer å går døgnet rundt!
Om kveldene ble det fyr bål og vi var mange som satt rundt bålet og koste oss utover kvelden og tidlig natta. Også dette rett og slett trivelig.
Oppsummert kan vi si at treningshelga ble en suksess med trivelig sosialt samvær og mange mil på et noe for hardt underlag. Ingen hunder eller kjørere skadet, selv om det ble et par mega tryninger på både den ene og den andre…
