Begynner virkelig å lure på om dette er en av de sesongene der Åstadalen blir tilholdssted for snø-hungrige hundekjørere. I alle fall er det fakta for høsten og forvinteren 2013. Vi har igjen vært oppe på en snarvisitt, og gjort unna to fine turer. En helt som planlagt og en ikke helt som planlagt.
Første turen ble lang, tung og utrolig fin. Flere spann hadde kjørt innover på sporene, så første del var fin, etter hvert som lengda på turen økte, ble det færre og færre spann som hadde kjørt – og når vi til slutt tok av og kjørte siste biten var det ingen som hadde vært ute å kjørt. Nå det er litt feil, noen hadde kjørt der tidligere, men da med snøskuter og løypemaskin. I alle de år vi har vært oppe i Åstadal-området og kjørt hund har det aldri vært lagt spor der. Vi kjørt i sporet velvitende ar med så mye snø i sporet, måtte sporet tråkkes opp på nytt!
Tur 1
Vi så ikke spesielt mye nei! Lyset lyste opp de bakerste hundene, resten av lyset tok tåka! Manglende sikt medførte at jeg kjørte forbi snu-sporet som Emil kjørte opp på ei flott myr forrige tur vi var opp i Åstadalen. Vi kjørte litt til og fant det som syntes å være et flott snu-spor. Emil var ikke av samme oppfatning! Hundene fungerte veldig bra på hele turen, bortsett fra ei ledertispe. Hun oppførte seg veldig rart og vi valgte å sette henne i sleden. Der lå hun fornøyd resten av turen. Helt unormalt for den frøkna. Vi tror vi fikk svar på årsaken dagen etter (nei hun nedkom ikke med valper eller noe slikt).
Tur 2
Også for tur to var planen å ta en langtur, slik ble det ikke. Flere av de yngste hundene hadde kraftig diare, så vil kortet ned noe på turen. Unghundene er i utgangspunktet noe tynne, og da å kjøre de langt med kraftig diare virker ikke som et fornuftig valg. Det ser ut til at unghundene plukker opp alt som er av ”sykdommer”. Den eldre garde – had that, been there, done that! Altså det biter ikke på de eldre i samme grad. Uansett litt diare, hundene gikk godt og vi fikk en fin tur. De går sakte, noe som er helt etter planen. Med så mange og lange turer går farta ned.
Dog fikk vi en liten strekkskade denne gangen. Oppe på Keiken, der løypene var kjørt opp var vi nede på isen. Og med litt nysnø opp på isen ble det glatt. En av lederhundene fikk en liten strekkskade og stod over treningstur to. Litt behandling og kanskje T-skjorte er hun med på neste trening – som etter alle solemerker vil foregå i Åstadalen.