Etter en heller begredelig høst og vinter så langt, var det rett og slett ubeskrivelig herlig å få noen turer på fjellet på slede. Den to års gamle Skonken fikk sin etterlengtede debut på snø, etter å ha støvet ned på låven. Skal si den var glad den og.
Dog var det ikke første turen for unghundene foran slede, det har blitt noen turer her hjemme sammen med Emil som kusk. Rutinert er de ikke og det er nesten for godt til å være sant, men unghundene gikk alle turene som om de ikke skulle ha gjort noe annet hele livet. Det er noe egen med disse trekkhundene – de bare fungerer. Det er enkelt å slå fast at det blir ikke siste turen på fjelltur denne sesongen. Vi kommer i gang seint, men godt.
Quo, en av unghundene, er en ordentlig raring. Han nekter å gå inn i hundehus. Vi har skiftet ut hus flere ganger og tilbud større og større døråpning – siste utgave er helt uten døråpning, mer en gapahuk enn hundehus. Ikke søren om han vil gå inn. Men han var snar å melde seg til å komme inn i hundekassen i helga. Quo er mer en hundekassehund enn hundehushund.
Motivasjonen er på topp, nå spiller sikkert være positivt inn. Det er ikke sikkert at motivasjonen hadde vært like høy om turene hadde pågått i høstmørket med øsende regn? Det vil vel vise seg inn mot neste sesong.
Det er noe egen å komme over tregrensen og bare få maks åpenhet – ikke et eneste tre som ødelegger. Kanskje litt preget av å bo i et av Norges mest aktive skogsområder. Uansett, flott var det på fjellet. Slike forhold må da gi både motivasjon og treningsforhold som er langt utenfor det vi har vært vant til med de siste årene.
Litt løp og sånn
Femund, Iditarod og Finnmark er nå historie og for noen historier det ble. Joar Leifseth Ulsom først, for en prestasjon og for en hundemann. Det var rett og slett morsomt å følge Iditarod i år, ja og slitsom da. Nå var vel ikke Finnmark mindre spennende eller mindre slitsomt å følge med. Finnmark overtok vel tittelen som verdens største langdistanseløp i år. Så blir det spennende å se om Femundløpet tar tilbake tittelen som verdens største langdistanseløp løpssesongen 2019, med 30-års jubileum og gode greier.
Av løpene så var det Finnmarksløpet som hadde gjort de største endringene i år. Ikke bare var løpet forlenget og derigjennom blitt mer krevende for kjørerne, men antall lange etapper er blitt betydelig flere. Utrolig spennende og lærerikt å se hvordan de ulike kjørerne løse de nye utfordringene. Og selvsagt skal Finnmarksløpet ha ros for at de gjør det gratis for nett-publikum å følge med på løpet. Håper Femundløpet tjente mye penger på å stenge ute alle, og at det dekker tapet i antall brukere på nettsiden – for det må ha medført langt mindre besøk etter insiderordningen.
Det virker som om interessen for å delta på løp er nedadgående, selv om det finnes unntak. Det er kanskje en trend de som bestemmer bør se litt på. Det er slettes ikke sikkert at dalende interesse skal møtes med nye krav og kostnader som puttes på kjørerne. Det er litt slik at det er enkelt å gjøre vedtak som medfører kostnader for andre – det ser vi gjerne fra rikspolitikken også. Kanskje det ikke er så smart, når man ønsker å styrke løpsarrangørene? Ikke sitter vi med fasiten, men det er greit å påpekte det åpenbare.