Også siste helga i vinterferien valgte jeg å reise bort for å få trent på slede. Selv om det lenge så ut til at jeg skulle bli sengeliggende med feber og oppkast. Det gikk heldigvis over, så jeg tok sjansen på å reise. Også denne gangen gikk turen til Luksefjell og Tore Bergby.
To fine turer ble det på hundene, ja og på meg også da. Hundene kommer seg fra treningstur til treningstur nå. Det eneste negative er at den hunden som var verst plaget med magesår, ser ut til å ha fått et tilbakefall. Han ble skikkelig ille på lørdag og stod naturlig nok på søndag.
Lørdag kjørte vi i overkant av 7 mil, Tore ville ha en kort tur! Turen gikk litt her og der – det er den beste beskrivelsen jeg kan gi på turen. Det er som tidligere skrevet et utall løyper og kryss inn i marka i Luksefjell-området. Vi planla å ta en lite pause på Sledehundklubben Mush sitt medlemsområde inni der et sted. Der skulle det være 4 – 5 hundekjørere som skulle overnatte.
Framme på hvilestedet parkerte vi hundespannene tett inntil hverandre, det går egentlig ikke ant å parkere nærmere. Vi bestemte oss for å snacke hundene samtidig, og måtte nærmest lete etter egne hunder i dobbeltparene som stod parkert. Hundene oppførte seg eksemplarisk og ikke en lyd kom det fra hundene på den pausen vi tok. Jeg glemte kameraet på lørdag, men har sett noen bilder på Facebook som viser spannene tett i tett.
Søndag var jeg ute å kjørte på egenhånd. Tore valgte å la hundene stå, han skal gjennom en litt hard gjennomkjøring. I flott vårvær dro vi ut med en litt ”tynn” løypebeskrivelse og null kart. Hundene tok liksom ikke helt av, men gikk stødig og fint. Det gikk ikke fort og det gikk ikke sakte, det gikk greit. De første løypekryssene gikk veldig fint, og jeg fant fram dit jeg trodde jeg skulle. Egentlig veldig behagelig finne fram dit en tror en skal. Ok de første milene har jeg kjørt flere ganger, så det var ingen problem.
Til slutt kom vi dit vi ikke har kjørt tidligere. Jeg fant fram og tok riktig i svingen og kjørte rett oppover og tenkte at det var greit at jeg ikke skulle ned her igjen. I følge kjentmann var det bare en løype og den var umulig å ta feil av. Joda! Selvsagt var det ikke slik og jeg klarte å kjøre feil og tok feil vei. Dette medfører at jeg kjørte den retningen jeg ikke skulle. Eller som Tore sa det ”Er du gæren, vi kjører aldri den veie på grunn av den bakken.” Joda, jeg fant bakken – så absolutt! Den kom brått og var bratt!
Hundene fikk en grei tur og virket rimelig ”greie”etter helgens treninger. Det gjelder for alle utenom Ceres. Han stod på søndag med en mage som ikke er helt i orden. Han er for øvrig på ny kur og ser ut til å komme seg raskt.
Etter en telefonsamtale med Ingrid Wiik Haugbjørg på mandag, er Ceres igjen på en liten behandling. Han ser ut til å komme seg igjen, og med de nye tiltakene er det et berettiget håp om at han blir frisk snart. Han viste i alle fall ingen svakheter eller tegn på at han ”plagdes” på onsdagens treningstur. Fortsetter det slik framover blir han med på Polarhundløpet.