Er det så fornuftig å manipulerer muskulatur og ledd underveis i langdistanseløp? Manipuleringen skjer viss nok for å sjekke om hundene er klar for å bli med videre. Hundenes muskulatur blir etter hvert rimelig sliten og mør, noe som er en helt naturlig konsekvens av å løpe lenge og er helt naturlig. Hundene traver med forholdsvis korte bevegelser, anslagsvis 40 – 50 % utslag i forhold til maksimal kapasitet. Vil manipuleringen av ledd og muskulatur kunne bli påført småskader som utvikler seg med små lokale betennelser. Vil det bli avrevne muskelfibre som et resultat av manipuleringen?
Stretching og uttøying er omdiskutert innen for idretten, også innenfor toppidretten. Fra et langdistanse synspunkt er det mest naturlig å sammenligne med idretter som foregår over dagevis som sykling og andre utholdenhetsidretter. Er det slik at det første syklistene gjør etter å ha syklet i 7 timer er å tøye muskulaturen maksimalt? Nei det er slettes ikke slik, de sykler seg ned og får etter nedsyklingen massasje – ikke uttøyning.
Er det i det hele tatt noen som har vurdert om det er heldig eller uheldig å manipulere ledd og muskler så pass mye langt ut i lange løp? Finnes det noen dokumentasjon på at det er det eneste fornuftige – eller er det bare blitt slik fordi ingen stiller kritiske spørsmål blant kjørerne eller veterinærene? Er det like heldig å manipulere ledd og muskulatur etter 600 km som etter 100 km?
Blir resultatet at manipulering av ledd og muskler for å sjekke om det er skader at det faktisk dukker opp skader i løpet av et sjekkpunkt eller to? Om det er slik, da er det på tide å revurdere hvordan hundene sjekkes på løp av veterinærene. Alle hunder er ikke like, neon har kortere utslag i ledd og muskulatur og klarer seg fint med det. Om slike hunder manipuleres for hard, vil de kanskje vise tegn på ubehag – og i mange tilfeller bli plukket ut. Det vil i mine øyne skje på feil grunnlag.
Etter årets Finnmarksløp er det hundekjører som har uttalt at de følte de var med i et spansk reality-show der målet var å stemme ut en hund på hvert sjekkpunkt. Altså at det virket slik at veterinærene ikke gjorde jobben sin om de ikke tok ut en hund.
Kanskje er det riktig å vurdere om manipulering av ledd og muskulatur er den bete måten å vurdere om hunden er klar for å gå videre. Veldig mange hundekjører har kjørt 30 – 40 000 km med hunder som er i spannet. Er ikke de best til å vurdere individene sine? Eller er det noen som har sett hunden i et minutt og som har manipulert slitne og ømme muskler? Noen hunder liker ikke andre og vegrer seg, om dette skjer kan veterinæren fort feiltolke signalene og ”bestemme” at hunden må settes igjen. Veterinærene har en utrolig viktig oppgave på løp som veiledere og diskusjonspartnere – ikke som en man misliker kommer bortom. Det er utrolig stor forskjell på hvordan veterinærene utøver sin oppgave – ytterpunktene er den som stiller opp og gir råd og undersøker hunder du ber om, og de som kaster seg over spannet rett etter at ankeret er satt ned i snøen. Jeg vet hvilken jeg liker best.