Torsteinn valgte å bryte på Søvollen, med 4 gode sikre hunder. Men først – vi starter med starten. Svein Åge kom fram litt over en time før start og etter litt leting fant han fram til Torsteinn og Ann Elisabeth. De var godt i gang med de siste forberedelsene.
Torstein stilte til start med et forholdsvis uerfarent spann. Flere av de erfarne bikkjene er skadet og kan ikke gå løp. Det var også årsaken til at Torsteinn stilte i 8 spann i stedet for 12 spannsklassen. Alle hundene gikk på Synnfjell løpet, men et par av disse var ikke ”inne på 12-spannet”. Det var derfor noen usikkerhetsmomenter. Det mest usikre var nok at Torsteinn stilte til start kun med en av de gode lederne på kennelen.
Starten
gikk veldig bra, godt organisert og flinke folk som tydeligvis hadde fått tilstrekkelig opplæring – bra! Torsteinn statet absolutt sist og kom seg enkelt av gårde. Litt spendt på å skulle kjøre med 8 hunder. Det hadde han aldri gjort og har trent stort sett et 16 spann i vinter. At han fikk siste startnummer skyldes rett og slett at han av helsemessige årsaker ikke har turt å melde seg på før han var sikker på at han kunne klare dette.
Turen til Tufsingdal gikk greit, hundene gikk greit og sporkvaliteten var medvirkende til at han ikke ønsket å kjøre fortere. Etter noen mil ble sporet langt bedre og hundene tok opp farten. Han stilte på start med en lederhund som har gått foran tre ganger før og med Panda. Panda er Torsteinn sin hovedleder og er kjøpt fra Ronny Frydenlund. Panda er en super leder og trekkhund, som har vokst med oppgavene og ansvaret.
Tufsingdal
På Tufsingdalen var Torsteinn effektiviteten selv, hundene fikk raskt både mat og stell og la seg ned på halmen. Det var moro å se, spesielt når man tenker på at for to år siden stod hele spannet å hylte og bjeffet i 5 timer på obligatorisk hvilen på Astridbekken og Gausdal Maraton.
Ut fra Tufsingdal gikk hundene frisk og det gjorde de på hele nesten hele etappen til Drevsjø. På veg mot Drevsjø gled en av hundene på isen eller issvull og forstrakk musklene i skuldren. Etter dette gikk farten noe ned og den uerfarne ledertipa fikk også etter hvert litt nok. Inne på Drevsjø gikk nok en gang hundesteller raskt og effektiv. Ledertispa som hadde fått litt nok tok ikke til seg nærig eller drikke. Hun viket sliten og Torsteinn valgte å droppe de to hundene.
Drevsjø
Ut fra Drevsjø valgte han å kjøre en hannhund som hadde litt erfaring i å gå foran, men som knappest kan kalles noen lederhund. Det stemte rimelig fort og Torsteinn valgte å fortsette videre med Panda som singel-leder. En oppgave han taklet mer enn tilfredsstillende – rett og slett et rått ledertalent. Litt ute på etappen, ca. En mil, begynte en hund å halte og haltingen ble så pass ille at Torsteinn valte å ta ”klumpen” i sleden. Med en hund på 25 kg i sleden ble turen opp til Søvollen svært slitsom for resten av gjengen. De la mye hjerte ned i oppgaven og etter forholdene så kjørte Torsteinn veldig bra på etappa.
Søvollen
Inn til Søvollen var det tydelig at flere av hundene var i overkant sliten. Nok en gang var Torsteinn effektiviteten selv, men han valgte å roe ned ganske fort. Flere av hundene ville ikke ha mat og drikke. De beste åt og drakk og virket å komme seg veldig raskt. De som ikke tok til seg mat ble handmatet og fikk så hvile. Torsteinn valgte å la hundene ligge på halmen i tre timer før han gikk ut og foret hundene en gang til, spesielt de som ikke tok til seg næring på første foring var viktig å få i dem mat og drikke.
På veterinærsjekken ble det konstantert at 2 hunder hadde i overkant høg hvilepuls og det å få i disse hundene drikke og næring var essensielt.
På foringsrunde nummer to jobbet Torsteinn mye med hundene og fikk i en av hundene vann og mat. Den siste ville fortsatt ikke ta til seg noe selv, og ble handmatet nok en gang.
Torsteinn valgte å forlenge hvilen til 6 timer slik at hundene skulle få en sjanse til å komme seg. Det som var helt klart var at han kun hadde 5 hunder igjen i spannet og det er minste antall hunder for å få løpet godkjent.
Etter seks timer hvile gikk Torsteinn ut til hundene igjen. 4 hunder var klare for å kunne fortsett, men den ene hannhunden som ikke tok til seg væske og næring nok hadde fortsatt veldig høy hvilepuls og ble ikke godkjent for å kunne gå ut på sporet. Han virket langt mer sliten enn han burde være, men vi kan ikke si årsakene til at han virket så sliten.
Etter litt mer hvile i tenkeboksen kom Torsteinn fram til at det var ufornuftig å fortsett med så få hunder og en som garantert ikke ville klare å gå til mål. Selvsagt en tung beslutning, men det var en riktig beslutning.
Returen
Så begynte det morsomme. Vi valgte å levne hengeren på Røros og kjørte rundt med to små hundebur bak på pickupen. Det virket fornuftig da vi startet, akkurat da virket ikke beslutningen like fornuftig. Uansett, litt ompakking og så valgte Torsteinn å levne sleden på sjekkpunktet for å hente den dagen etter. Med fire hunder bak på planet og 3 hunder i baksetet og en i forsetet ble det plass til alle. Turen til Tolga, der Svein Åge hadde parkert bilen sin, gikk i rolige former og med vinduene åpen. Katla hadde nok plukket opp litt forskjellig for og noe av det gav en enorm gassproduksjon – som luktet noe helt for jævlig. Gassproduksjonen var stabil, både i mengde og lukt.