Med et fåtall hundekjørere midt i uken, ny snø og i temperaturer som tilhører en annen årstid har vi tilbragt noen fine førjulsturer på slede i Åstadalen. Det er nesten slik at vi er mer i Åstadalen enn hjemme. Og det er både slitsomt og dyrt.
Treningen gikk for så vidt greit. Vi valgte å ta det litt roligere enn vi normalt ville gjort på denne tiden av året. Det har ingen hensikt å kjøre hundene lengere ned enn det de er. Et par rolige jobbeturer som ikke ble alt for lange. Et par dager uten trening og kuren er gjennomført.
Giardia
Hundene er under behandling, takket være medisin innkjøpt i Sverige, og vi kan se forbedringer allerede. Først og fremst ser vi at matlysta er på vei tilbake. De voksne er nok mindre preget av Giardia enn unghundene, men også unghundene ser ut til å få matlysten tilbake igjen.
At hundene holder vekta er nok først og fremst et veldig godt bevis for kvalitenen på fôringen og fôrmidlene vi bruker i år. Som tidligere år er det Kobuk som er tørrfôret vår. Nytt av året er tiskudd av protein og fett gjennom et veldig kraftig tilleggsfôr og ikke minst en ny vom-leverandør. Vi har byttet bort Provit som leverandør av våtfôret og kjøper nå ren vom. Det som rimelig raskt ble klart var at det er stor forskjell på ”vomma” til de ulike leverandørene. Smakelighet, opptakelighet og produktrenhet er påtagelig forskjellig og dette tror jeg har betydd veldig mye for å holde vekta mens hundene har vært syke. Det er garantert ikke mengder med grismager i storfevomma vi bruker i dag.
Er det verdt det?
Det vurderer vi faktisk seriøst og har vel konkludert at noe må vi gjøre. Først, vi drar ikke på alle løpene vi hadde planlagt å dra på. Dette ut i fra faren for smitte på hundene. Det blir to – tre løp og med behandling mot Giardia etter løpet. Det er langt i fra alle som kommer til å behandle hundene sine for Giardia og da blir smitten i miljøet.
En ny vår?
En ny vår – det begrepet får en helt ny mening nå. Når hundegården nesten er isfri og det øverste laget tiner opp, og det blir våropprydding i hundegården i slutten av desember – da er det ikke stas å være hundekjører med ambisjoner om å kjøre Finnmarksløpet. Nei det er ikke mørketidsdepresjon (vi har ikke mørketid), det er en realitetssjekk.
