Mildværet kom og tradisjonen tro gjorde all snøen om til is, ikke alle tradisjoner er like hyggelig og kjærkommen. Så vi, det vil si hundene og jeg, bestemte oss for å bli noe så populært som klimaflyktninger – vi kjørte opp til Gausdal og Astridbekken. Der fikk vi, Tore Bergby og handler Hanne Berg og undertegnede, noen flotte turer i fantastiske løyper.
Mens nærmere 60 hundekjørere konkurrerte i Mush Synnfjell benyttet vi anledningen til å kjøre to turer i Gausdal. To flotte turer ble det, men spannet krymper og krymper.
Astridbekken og parkeringen til Gausdal Trekkhundklubb er et flott treningssted, og med både lys på plassen og do er forholdene blitt langt enklere for tilreisende. Det jeg stusser litt over er at klubben ikke vil gi ut løypeinformasjon til gjestende kjørere. Virker litt snodig.
Jeg kom opp litt sent på fredag og tok en 5-milstur. Møtte Tore & co på parkeringsplassen. Turen gikk fint den, men en del hunder er i fare for å påføre seg selv skader. De snapper snø og det er ikke måte på hvor langt de vil gå ut å hente snøen. Og med nakkeliner på – ja så tryner de så jævlig når de tråkker utenfor sporet. Egentlig et fint opplegg for skader det der…
Lørdag tok vi 75-kilometeren sammen. Utrolig flott trase og gode spor hele veien, nesten for gode… Vi hadde en fin tur, og Tore hadde både kaffe og lunsj med seg og delte villig med undertegnede – så turen ble veldig fin den. Vi kjøre forholdsvis rolig og for det meste i trav. Når det er så hard og korete blir det glatt og farene for skader øker. Kåre slo opp skulderskaden han fikk på 5-mila og er ute til etter Gausdal Maraton 150.
Slik det ser ut nå stiller jeg med 11 hunder på løpet, Kåre, Kaya og Ferrari er ute med ulike skader. Kaya og Ferrari er ute til etter Amundsen, Kåre får stå i 14 dager men er forhåpentligvis med til Amundsen.