Med synkende temperaturer og flotte farger i skogen, har vi de beste treningsforholdene som tenkes kan. Å starte nede i dalbunnen, kjøre over snaufjellet og ned i skogen igjen, gir så mange fine opplevelser i flott natur.
Hundetreningen er en fryd i slikt landskap. Av og til ser vi på hundene mens det trenes også, og vi liker det vi ser. Flotte hunder som koser seg i selene og linesettet. 14 hunder er antallet som er i hoved-treningen, to lederhunder er ”satt” av til framtiden – unghundene.
Ulke årsaker har bidratt til at vi kom seint i gang med treningen, faktisk har vi ikke startet treningen så sein noen ganger tidligere. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at hundene har hatt en god friperiode med mye god mat og det bærer de preg av, spesielt de eldste. Slik er det med den saken.
Hundene ser ut til å ta med seg holdningen fra sist vinter, de er nesten alle rolige og fine og bråker ikke. Unntaket er den nest eldste hunden, han bråker og gjør sitt beste for å få med seg resten av gjengen. Heldigvis lykkes han ikke med det. Han får kun med seg ungene sine, de har arvet alt også viljen og evnen til å ville bråke. For å få en stopp på bråket har begge unghundene blitt prøvd som ledere, og til min store glede bråker de ikke så mye når de står langt framme og fremst. Og siden begge ser ut til å trives aldeles nydelig som ledere, vil de få sjansen mange ganger utover sesongen. Gammel-lederne trenger ikke ledertrening så lenge vi kjører på skogsbilveien, det er ikke så komplisert å følge veien da.
På vårparten sist vinter fant jeg ut at kjøttdiett alene medførte at Giardia-symptomene forsvant som dugg for sola. Det er derfor ingen grunn til å endre fôringsregimet, det går mest i kjøtt og bittelitt tørrfôr.
Nå ser vi fram til at det skal bli litt kjøligere på kveldene, og kanskje litt hvitt på fjelltoppene – det hadde vært noe det!