Julefeiringa på hytta, med full hytte og stormende jubel. Inngangen til julefeiringen ble litt dramatisk. På vei til hytta ble vi besteforeldre for første gang, og det var stort. Og rett før jul eller nærmere bestemt lille-julaften var det fire unghunder som stakk av. Det var ganske dramatisk og slett ingen stor opplevelse.
Den første rømlingen fikk jeg tak i rimelig fort. Jeg var på vei ut med bilen for å lete etter dem. Heldigvis så jeg henne etter kun et par hundre meter og fikk ropt henne inn. De tre andre var ikke å se. Det eneste som jeg kunne gjøre var å kjøre rundt og snakke med folk, først og fremst de som har sledehunder og som bor i nærheten av hytta. Karin Wiik la ut en liten sak på Facebook, med kontaktopplysninger. I løpet en eller to timer ble jeg kontaktet av en som hadde sett to hunder, som løp at og fram på et jorde. Og det stemte, de to hundene var våre. Jeg ropte på dem og de kom mot meg i kjempe fart, men så snudde den ene og det påvirket den andre og hun snudde og stakk sammen med den andre nedover jordene og ut i skogen. Det er noe rart som skjer med hundene når de stikker av, trolig er de så gira at de ikke legger merke til hvor de løper og at de er på ukjent område. Når de forstår det, blir de redde eller usikre. Uansett, etter å ha kjørt opp og ned mange ganger, fant jeg hannhunden alene. Han turte ikke å komme, tydelig usikker eller forvirret.
Etter planene skulle Emil komme oppover med de voksne hundene, og når han kom tok vi med oss to av de voksne hunder og kjørte dit vi så hannhunden sist. Emil tok med seg Kaya og Nikolai og spaserte nedover mot der rømlingen gjemte seg. Kaya løp ned og hilste på rømlingen og når Emil da ropte på ham, kom han med stor fart og sikkerhet. Det virker som om at en kjent hund gav ham trygghet. Tispene var ikke å se, så vi bestemte oss for å spasere i det området de var sett sist, med oss var Kaya og Nikolai, men de var ikke å se noen steder. Etter at det ble mørkt mente vi at sjansen for å finne de var minimal og tok kvelden. Julaften tok vi en tur for å se om vi så de, men det gjorde vi ikke. Emil tok de voksne med på en tur, mens Svein Åge trålte bygda rundt for å se etter dem. Det var ingen som meldte at de hadde sett de på julaften og når mørket tok overhand avsluttet vi søket. Samtidig er det generelt lite folk ute og få som derved kan observere rømlingene. Det var en litt rar julaften, velvitende om at to unghunder var ut på sin andre natt på rømmen. Tidlig 1. juledag reiste en av gjestene og det gikk ikke mange minutter før han ringte og sa at han hadde observert den ene tispa. Vi heiv oss i bilden med Kaya og Nikolay med og fant tispa omtrent på samme område som de ble observert lille-julaften. Ut med Kaya og Nikolai og som sist fiksa Kaya det hele med å løpe bort og hilse på hunden. Når jeg da ropte på henne kom hun i strak galopp og var overlykkelig. Vi lasta bikkjene inn i bilen og ble raskt enig om at den andre tispa trolig var i nærheten. Vi kjørte litt oppover mot hytta, og det gikk ikke lange stykket før vi så den siste rømlingen. Hun tok av veien og løp oppover en gårdsvei. Vi gjennomførte samme prosedyre som de to foregående gangene vi fikk tak i rømlingene, ut med Kaya og Nikolai og det virker nesten som Kaya forstod at det var hennes jobb. Hun løp oppover til tispa og hilste på henne og så kunne vi enkelt rope inn den siste rømlingen. Med dette var en forholdsvis ekkel erfaring over og alle hundene samlet inn. Et godt råd til den som mister unghunder på fremmed sted er å slippe løs en rolig og lydig hund så order de trolig opp.
Etter at rømlingene var vel hjemme og fôret skikkelig, var tiden kommet for at også resten av unghundene skulle få bli sledehunder, selvsagt var ikke de to rømlingstispene med. Utrolig moro å kjøre slede igjen, faktisk nesten 2 år siden sist. Hundene syntes tydeligvis også at det var moro å slippe ATVen. En flott tur på alt fra isete sport til fokksnø. De ble tydeligvis sliten i muskulaturen av å løpe på en mye løsere underlag enn det de tidligere har gjort. Sammen ser vi fram til neste tur…