Og da hjelper ikke et eller annet kaffemerke. Min dårlige samvittighet har den siste tiden vært unghundene. De har ikke fått den treningen de trenger og har lyst på. Med litt mindre trening på de voksne blir det litt mer tid til trening av unghundene og gamle-mor Drops. Gamla blir helt fjetret når hun forstår at hun skal ut, det forstår hun når jeg roper henne ned i hundegården og lukker porten. Hun gir uttrykk for stor lykke og blir ”nesten” en Alaskan husky igjen.
Fremover skal unghundene få sitt. De voksne får litt færre turer, men desto lengere bli naturlig nok turene. De skal forberedes til lange etapper på Pasvik Trail. For unghundene er målet å få trent de nok til at de kan bli med på fjellturer utover våren. Det innebærer at de vil få en litt bratt progresjon. Derved får vi også sett hva de er ”laget” av.
Foreløpig er det bare Kaya som utmerker seg som lederhund, og du verden hvor hun utmerker seg. Her har vi kanskje fått et talent litt utenom det vanlig – det er i alle fall det jeg håper på. Selvsagt skal alle få sjansen til å vise seg fram og skinne, så er det opp til de å avgjøre hvor mye de vil skinne.