Lenningen er et helt nytt bekjentskap for oss, og det er vel mye som tyder på at det blir siste gangen vi kommer til å benytte oss av dette området. Med 280 skiløpere på samling, er ikke akkurat vi hundekjørere spesielt populære. Ok, vi traff ikke alle de 280 skiløperne, og ikke skal alle disse gå Birken – men noen av disse skal nok det!
Vi måtte kjøre langs skiløypa en del kilometer før vi kunne ta av og kjøre rett mor Synnfjell. En heftig klatring opp og så var vi over tregrensa. Vakkert og vilt åpnet fjellet seg, været var nok med på å gjøre dette til en fin opplevelse. Sporet over fjellet var godt merket og enkelt å finne fram. Litt nysnø var det, så hadde det ikke vært stukket opp så godt hadde vi nok ikke funnet over. Det virker ikke som om løypa benyttes så mye for tiden og etter hvert forstod vi hvorfor. Sledene bar veldig preg av myrhullet som sporet krysser og som ikke er frosset til. I tillegg var det en del overvann på et par av vannene, men ikke verre enn av vi storkoste oss.
Nedturen tilbake fra Synnfjell var rimelig heftig, sporet var betonghard og bremseeffekten rimelig begrenset – men vi kom oss da ned alle tre uten skader på bikkjene – så da var det vel ikke så ille.
Nå vendes blikket fram mot neste helg og muligheter for å komme på sleden igjen. I mellomtiden får vi tygge stein og grus og trene med ATV.
Det er kanskje noen som lurer på hvordan det var å kjøre slede med kortselene og det korte linesettet? Det var helt greit! Hundene ser ut til å bevege seg forholdsvis fritt. Tore Bergby synes det så helt flott ut med hele spannet med kortselene. Det er mye som tyder på at det er noen hunder som må gå med en noe for stor sele, og det fungerer ikke like bra. Størrelsen på selene er litt større enn det vi er vant til, så en suppleringsbestilling må nok sendes.
