Trener vi for å få hundene i form til Pasvik Trail. Dessverre medfører det mye bilkjøring. Her hjemme er det asfalt og frosne grusveier som er alternativet – og det er egentlig ingen alternativ. Ikke for å klage, men en faktaopplysning og som selvsagt er med på å begrense våre muligheter. Slik er det bare.
Jeg har valgt å benytte hundekjørerarenaen som utgangspunkt for treningene. Første og siste del av treningsturen går på hardbanka spor som kanskje ikke er det beste for langdistansehunder, men herre gud det er da så mye bedre enn å kjøre ATV på frosne grusveier. I tillegg er det moro å se andre hundekjørere og hunder også.
Jeg er den eneste som benytter mellomdistansesporet og langdistansesporet, og det er bare bra. Hundene har fått trene seg i å lese terrenget og finne sporet. Sporet er blåst igjen de fleste steder og fremstår bare som helt flatt og hvitere enn der det ikke er spor. Hundene trengte bare et par hundre meter før de forstod det hele.
Lørdag kjørte jeg feil og fulgte et skuterspor i stedet for ”langdistansesporet”. Forså vidt fine forhold og artig å kjøre på, men trolig ikke like populært – hva vet vel jeg? I dag søndag, fant vi riktig spor og kjørte forbi ”one mans cabin”, som Torstein og jeg hvilte på for et par år siden.
Hundene ser ut til å komme seg for hver treningstur. Treningsturene i helga bærer bud om at vi er på rett vei. Hvor rett vei, skal jeg være forsiktig med å spå om. Uansett, det er fryktelig moro å kjøre spannet om dagen. Om vi klarer å få hundene opp på nivå er selvsagt usikkert, men det gjør ikke direkte vondt nå om dagen.