Plutselig ble det høsten 2020 og et veldig begivenhetsrikt år og nesten 10 måneder siden forrige oppdatering ble postet. Vi benytter denne posten til å fortelle litt om livet og slikt. Det er litt slik nå: enten oppdaterer vi sledehund eller så legger vi den ned. Vi velger å prøve å bli litt aktiv igjen.
Hva har vi gjort? Eller hva har vi ikke gjort, er nesten riktigere å si. Nå skal vi ikke kjede leserne, om det fortsatt finnes noen, med lange kjedelige detaljer – bare høydepunkter.
Det viktigste først
Vi har redusert antall hunder litt og har nå 24 hunder, 9 voksne og resten unghunder. Den siste, Cæsar, av de som ble født i 2007 er borte. Han ble svaksynt og tunghørt, men gud hjelpe meg ikke stum på sine gamle dager. Et kapittel er over og ny skal skrives… Unghundene er kjørt inn før sommeren satte inn. Emil er så vidt startet med høsttreninga av de voksne og tre unghunder. Resten av hundene bor hos Svein Åge og er ikke i gang med høsttreninga. Emil kjørte noen løp forrige sesong og etter planen skal han kjøre løp til vinteren, emn det får vi komme tilbake til når ting er mer klart. Unghundene er fra fire ulike kull, to hjemmelagede og to bortelagde, og er sikkert som unghunder flest velger jeg å tro.
Emil har gjort som mange før han, han har funnet seg en kjæreste. Så det var den hundekjøringa tenker sikkert dere nå, ikke tenk slik – da tar dere feil. Kjæresten er hunde- og friluftsinteressert og blir nok med på treningsturene. Svein Åge har skiftet et kne og er ferdig med å ta en mastergrad ved siden av full stilling og skal bli bestefar i januar. Begynner snart i ny jobb hos Fylkesmannen i Innlandet, og blir å pendle en stund. Vi, kjæringa og gubben, leter etter et sted å kjøpe i nærheten av Lillehammer, og blir vel det som kalles klimaflyktninger. Vi har ikke funnet noe, men har det heller ikke travelt. Det betyr også at vi etterhvert skal selge gården, heller ikke det er travelt. Det er faktisk litt rart, vi har bodd på gården i over 17 år.
Svein Åge var med som sjåfør for Dan Ditlefsen på Finnmarksløpet. Et hyggelig gjensyn med Finnmarksløpet og miljøet ble det. Å treffe så mange hyggelig folk igjen, det var rett og slett hyggelig. Vel hjemme bar det rett i karantene pga. en liten svipptur til Finnland i et litt ubetenksomt øyeblikk.
Ellers har det ikke skjedd så mye…