Også vi har fått føle Oles herjinger, dog et par dager etter at det stod på som værst. Treningsløypa var dramatisk fylt med snø, opp til 40 cm sine plasser, jevnt over 20 cm. Mildværet har laget et islag, som ikke bare var hyggelig å kjøre i. Enkelte steder var det faktisk så hardt at skaren bar både hundene og sleden. Kanskje kan vi snart kjøre ”over alt”. Håper det og ser fram til det.
Hundene virket preget av temperaturen og hannene av temperaturen og det faktum at de verken eter eller drikker. Tispene har funnet det for godt å komme i løpetid. En runder det hele av, to er i høybrunst og den siste starter opp. Tre av de fire vil være ferdig innen Amundsen, den siste vil forhåpentligvis være på hell. Og så er det bare å håpe at de to siste besinner seg og venter til etter løpet.
Da er det endelig besluttet. Amundsen går uten Cæsar, en tung men riktig avgjørelse. Skulle gjerne hatt han med. Da får vi nullstille hodet og glede oss over at vi kan stille med 12 friske fine hunder, som alle har lovet å gjøre sitt beste. Da er det godt nok.
Det er ikke fritt for at broren eller søstera til Ole og Nina ikke er velkommen til Strømsund rundet den 20. Februar. Kan gjerne vente litt utover våren før neste storm kommer. Om det er slik at det må komme en storm til, så la den komme mellom Amundsen og Finnmark. Etter Femundløpet er det greit at hundekjørerne slipper mer vær.
Spannet gir seg selv mer eller mindre. Med 14 hunder normalt i trening, en på skadelista er ikke uttaket spesielt krevende. Det er dog litt moro å skulle stille på start med mor, far og åtte barn og ei tant, ja og Hælge da som ikke er i slekt med resten. Det er ikke fritt for at det er en viss spenning med å stille med 8 hunder fra samme kull. Tre av disse gikk på Finnmarks-spannet i fjor. Alle har de gått enten Gausdal eller Gruveløpet med Emil i fjor, og 5-mila i år. Løpsplanene for Svein Åge i år er effektivt stoppet av et kne som ikke er videre samarbeidsvillig lengere.