Polarhundklubben har valgt å legge løpet på den nasjonale ”uværshelga”, med ruskevær som følge. Løpet gikk over to runder i samme sporet, noe som både er billigere og enklere for arrangøren – og det er da helt greit. Løpet går delvis i snaufjellet, der merkestikkene er eneste ”vegetasjon”, men mestparten går i fjellbjørekeskogen. Løypa er både variert og svingete, men det er da områder der en kan ta seg en pris snus og da er det greit nok.
Lørdagsmorgen blåste det friskt, og i høyden tok vinden betydelig sterkere. Den tok så sterkt at den kastet en av kjørerne (i alle fall en som jeg så) ut av sporet og hvelvet sleden. Hun mistet for øvrig hundespannet, og sleden traff meg rett bak knærne.
Første runden gikk greit, hundene gikk ikke spesielt hardt, men de ruslet da framover. Litt varmt og fokksnø er ikke favoritt nei. Et par ganger mistet jeg sporet, men vi fant da tilbake og kunne kjøre videre.
Ut på andre runden protesterte de og ble skikkelig sure. De gikk og demonstrerte humøret et godt stykke før de innså at slik ble det og tok opp farta selv. Oppe på fjellet møtte jeg to kjørere som hadde valgt å snu. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre et ærlig forsøk på å komme over.
Briller, vind og snø er en forferdelig dårlig kombinasjon. Snø la seg så tett og fort på brillene at jeg ikke så spannet i det hele tatt ved flere anledninger. Jeg stoppet, fant fram snøbrillene (som for øvrig mus har spist på) og gjorde brillene rene og tørre. På med to lag briller, og vel jeg kom ikke av sted før brillene var igjen dugget. Av med briller og på med snøbriller. Det funka, men jeg ser litt dårlig og sammen med dårlig sikt gav det nok spenning.
Med snøbriller, dårlig sikt og nærsynt, må det innrømmes at jeg ble litt glad hver gang jeg så en stikke. Om stikkingen kan en si at den var grei nok, på en solskinnsdag. Etter hvert begynte snøbrillene å dogge og sikten ble om mulig enda dårligere. Jeg valgte å ta snøbrillene av. Dogget forsvant, og det gjorde også muligheten til å se. Når vi kom på det høyeste punktet, var det slutt. Jeg stod ca. 15 – 20 meter fra en stikke og så den ikke på flere minutter, og ante ikke hvor løypa gikk. Jeg lette rundt, men fant ikke neste stikke. Det er ikke til å fornekte at jeg savnet GPSen som låg i bilen ved startområdet. Hadde jeg bare hatt den, hadde det vært greit å kjøre over.
I og med at jeg ikke fant neste stikke, valgte jeg å snu spannet mens det ennå fantes litt spor etter oss. Turen ned til skogsområdet var spennende, jeg så ikke en dritt. Flere ganger gikk hundene ut av sporet, men jeg visste hvor sporet var og kunne korrigere hundene slik at vi kjørte på sporet. Veldig surt å måtte snu, det hadde vært så nyttig erfaring for lederhundene å kunne fortsette.
Neste gang skal jeg ha med meg GPSen, nye snøbriller som er tilpasset brillebrukere. Det blir for dumt å måtte snu fordi en ikke er forberedt.