Doffen hvem er det? Etter nesten 5 år forstod Doffen hvem han der Doffen vi stadig ropte på er! Han har sprunget lykkelig uvitende om Doffen, Gee og Haw – kanskje til og med sett på dette som støy i hverdagen – hva vet vi?
Han Doffen er en god frontrunner så lenge det er løype eller at han er kjent, eller om den andre lederhunden tar styring, og da gjerne en som er tøff og sterk nok til å flytte på Doffen.
Doffen er en perfekt sledehund, aldri skadet ikke låsinger – kiropraktoren har aldri funnet noe galt på han, og er en glad gutt som ikke har vært helt ”hjemme”. Også på Finnmarksløpet fikk han gå foran, sammen med Cedolf og de gikk sammen på etappen fra Tana til Neiden. Den etappen som jeg er mest fornøyd med, dette på tross av nesten to timers fikkel med lys på hodelykta
Men først, da jeg drev på å satte sokker på hundene på Tana, tok Doffen kontakt med meg og vi hadde et øyeblikk som det er vanskelig å sette ord på. Jeg var sikker på at når jeg så han dyp i øynene – så jeg at det var noen hjemme! Det var litt magisk der og da, og i ettertid ser jeg jo at det var mer magisk enn det jeg oppfattet der og da.
Etter at lys var i boks tok vi av og kjørte til høyre oppover mot Neiden, på det hundene oppfattet som en veldig bred trase. Cedolf velger som regel å gå på en side, går han på høyre side følges høyrekanten, går han på venstre side følges venstrekanten. Over en liten bakketopp oppdaget jeg at løypa hadde svingt mot høyre og vi var veldig langt ute til venstre på et snøskuterspor. Uten å tenke noe spesielt over det gav jeg hundene en Gee (høyre) kommando – og Doffen som da gikk på høyre side responderte umiddelbart og gikk 90 grader til høyre og rett inn på sporet. Flaks tenkte jeg! Noe senere skilte sporet seg igjen og jeg kommanderte hundene feil vei – stod der å tenkte litt og kom fram til at retningsmerket stod på høyre side av sporet og vi skulle valgt det andre sporet. Igjen kommanderte jeg Gee og også denne gang reagerte Doffen umiddelbart. Bare at denne gangen skulle han ta med seg Cedolf ut av sporet og rimelig langt over til sporet løpet benyttet. Gikk helt uproblematisk! Jøss – hva er det som skjer? – tenkte jeg.
På vei nedover til Neiden er det forholdsvis heftig med skuterløyper og hunde-løypa går fra 1 meter til 150 meters bredde. Ned kommanderte jeg hundene både høyre og venstre for å følge stikkene, og hver gang responderte Doffen. Flaks-tankegangen gikk over og det slo meg at det var ”født” en lederhund i en alder av 5.5 år!
Skulle ønske at NHF gjorde en regelendring i kravet til løypemerking. I mørket kan det røde retningsendringsskiltet være vanskelig å oppdage. Du verden så mye bedre det ville ha vært om det var krav om en refleksstripe som fulgte ytterkanten. Dette er enkelt å få til, så jeg går faktisk ut i fra at det kommer på plass allerede til neste sesong.