Synnfjell ble en veldig hyggelig erfaring, mange hyggelige folk og et fint arrangement. Tror den vanligste kommentaren har vært: er det ikke Emil som burde kjøre? Det er tydelig at mange har lagt merke til guttungens kvaliteter som hundekjører, eller så er de bare ute etter å mobbe meg! Begge er helt greit. Synnfjell ble ikke resultatmessig noen stor opptur. Kjøremessig ble det en stor opptur! Hundene gjorde en fantastisk innsats.
Vi starter med miljøet, folkene og løpet
Vi er rett og slett imponert over hvor mye arrangøren fikk til med forholdsvis små ressurser! Fantastisk hyggelig å være deltager på historiens første Mush Synnfjell. Kort og godt velorganisert, hyggelig folk og publikum som koste seg ute langs løypa. Joda, det finnes forbedringsområder, og det er vi sikker på at de driftige arrangørene tar tak i.
Forberedelsene
Jeg burde egentlig møtt opp som en organisert kjører med alt på stell. Dessverre var det ikke tilfelle denne gangen. Torsdagen som skulle bli brukt til pakking ekstra jobb og turistkjøring. Fredag etter jobb var det en hektisk og delvis panisk pakking. Det meste ble med! Det som ikke kom med var riktige belegg. Konkurransebeleggene til basketen passer ikke toboganen. Resultatet ble at de gamle treningsbeleggene fikk en liten omgang med innlånt sikling. På parkeringsplassen gled treningsbeleggene godt, og i sukkersnøen gled de godt. Dessverre gled de ikke i det hele tatt i tørrsnøen.
Kjørermøtet
Gjennomført knirkefritt. Akkurat nok informasjon. Løypa skulle være godt merket, og sperret der det var nødvendig. Det stemte!
Løpet hadde en morsom start. Alle deltagerne lå i soveposen ved siden av slede. Alt utstyret var stablet på den andre siden av sleden, mens hundene var spendt opp på kjetting bak sleden. På signal fra ordføreren skulle kjørere ut av soveposen, kaste utstyret i sleden, sokke på hundene, satte seler på og inn i linesettet – før alle satte av garde. Veeel, akkurat slik foregikk det dessverre ikke. Først fikk Svein Åge en skadet hund, som måtte til veterinær for å sys litt. Så kom unghunden IdaR seg løs og startet opp slalåmbakken helt på egenhånd. Han kom etter hvert til bake og ble med på turen. Ikke en helt ideell start, men Svein Åge kom seg da ut etter hvert.
Løpet
Hundene gikk bra! Vi fant flyten fort og hundene gikk greit, de taklet overgangen fra knallharde skiløyper til 20 – 30 cm sukker på en grei måte. Sleden gled greit i sukkersnøen – faktisk eneste gangen jeg kan si at jeg har vært glad for å kjøre i sukkersnø. Fra til Synnfjellet kjørte jeg forbi en god del spann, som raskt tok meg igjen og kjørte fra meg så det sang på fjellet. Litt trist, men slik er det. Siste delen ned til sjekkpunktet gikk i skogsterreng med svinger ala sprintkjører. Moro var det, helt til lykta slukket. Det var hektiske sekunder mens batteri ble skiftet og det igjen ble lys i lykta.
Første sjekkpunkt
Veldig godt organisert sjekkpunkt, hyggelige folk, stort bål. De rutinerte hundene la seg på halmen og slappet av, mens førstereisgutten IdaR ikke hvilte et sekund. Han bråket ikke, men stod litt forfjamset å så på. Hvilen ble forholdsvis kort. De første spannene dro ut 1,5 time før jeg skulle ut. Utkjøringen gikk greit, hundene var mer enn klare. Første del gjennom skogen gikk helt fint, til lykta slukket midt i en sving og etter at vi nettopp hadde passert et gult fareskilt. Nå ble det ikke tid til batteriskifte, før vi tryna noe forjævelig i snøskavelen. Liggende der ble det tid for batteriskifte. Med lys i lykta gikk turen videre mot fjellet og null glid. Hundene jobbet jevnt og trutt, det gikk bare ikke fort.
Andre sjekkpunkt
Du verden så hyggelig å kjøre ned til sjekkpunktet på en fakkelopplyst løype. Villmarks-sjekkpunktet stod til forventningene, trivelig å sitte rundt bålet og prate tull med hundekjørerkolleger. De fire timene gikk utrolig raskt og hundene ble klargjort for siste etappe. Det hersket en viss usikkerhet hvor langt, hvor løypa gikk og vi spøkte en del med både løypa og lengden – trivelig var det.
Siste strekket
For tredje gang krysset vi over Synnfjell. En spennende trase var det også, rett ned og rett opp og rett ned igjen. Tror Thomas liker bakker. Selvsagt ville nok bakkene ikke vært så bratt og lange med en slede som gled.
Hundene
Veldig godt fornøyd med hundene, fôringen, snackingen og sjekkpunktrutinene. Ingen hunder med diare, om en ser bort i fra Ceres. Han var slettes ikke seg selv! Ceres er normalt en av motorene spannet. Det var han ikke denne gangen. Jeg mistenker at det er noe galt med han, og ser ikke bort i fra magesår. Han skal raskest mulig til Ingrid Wiik Haugbjørg for en kvalitetssjekk. Unghundene klarte seg godt alle 5. Spesielt imponert er jeg av IdaR, som på siste sjekkpunkt både hvilte godt og laget bråk før vi kom oss ut.
Oppsummert
Et flott løp i et nydelig terreng, med en mengde hyggelige folk. Det blir nok ikke siste gang vi kjører Synnfjell nei!