Hundene er på treningsleir i Gausdal og nyter endelig å få løpe på snø og da foran en slede. Når hundene er på treningsleir er det av naturlige årsaker helt tomt i hundegården her hjemme. Det er litt rart!
Trenings-campen er etablert med både hundehus, gjerde rundt hundegården og lys – nesten som en permanent hundegård. Og det er det vel kanskje også, det vil si at når hundene ikke er på trenings-campen, blir alt utstyret stående igjen.
Emil som styrer trenings-campen har opplevd litt av hvert, alt fra å møte et 14-spann uten slede og eier til lange flotte turer helt alene i løypene i Gausdal. Å møte et «herreløst» 14 spann er det heldigvis ikke ofte at en gjør. Spesielt når en stopper hundene og står og venter på at eieren skal komme, da er det veldig flott at begge spannene er veloppdragne og ikke kranglete. De lange flotte turene vil jeg vel egentlig ikke skrive så mye om, de er vel lange og flotte og jeg er sjalu.
Hundene har slått seg til ro hos Emil og etter at Quo fikk sitt eget spesiallagede hus tilkjørt ligger også han i huset sitt. Det er en snodig hund, han Quo. Det tok noen dager før alle hundene hadde tatt de nye hundehusene i bruk, det er kanskje litt slik når hundene er vant til hus som er bygget av Svein Åge. Og når han først har tatt i bruk huset, mener han tydeligvis at han har mye å ta igjen. Som bildet viser kommer han ikke ut av huset for å spise.
Etter at det ble besluttet at det ikke blir noe Femundløp på Svein Åge i 2019, har planene for sesongen 2019 blitt endret. Det kan bli aktuelt å kjøre noen andre løp, gode kandidater i så måte er Jotunheimløpet og Vikerfjelløpet.
Verdens største langdistanseløp
Det ser ut til Femundløpet får konkurranse om den tittelen i 2019, i skrivende stund er det 10 flere som er påmeldt Finnmarksløpet. Konkurransen om tittelen er selvsagt ikke over, og det vil ikke være mulig å konkludere før begge startlistene er kjent. Det ser ut til at nedgangen i antall startende fortsetter å gå ned, samtidig som kostnadene ved deltagelse går opp. Nå skal vi ikke påstå at det kun er kostnadsøkningene som bidrar til redusert påmelding, årets forvinter bidrar sikkert ikke positivt i så måte. Men de langsiktige konsekvensene av kostnadsgaloppen er dog at terskelen for å komme inn i sporten blir høyere. Og nei det hjelper ikke sporten nevneverdig at noen får gode sponsorkontrakter og kan drive sporten nesten helt gratis. Det hjelper selvsagt de dyktige og heldige, det er klart.
Egne turløp
Fra skisporten ser vi at turløp er i vinden og stadig blir mer populært. Kanskje kan det være en tanke å lage egne turløp også i hundekjøring? De beste og mest profesjonelle driver sporten framover og avstanden til de som kjører for turens og opplevelsens skyld faller lengere og lengere bak. Dette har løpsarrangørene delvis tatt konsekvensen av og innført tidsfrister før kjørerne blir tatt ut av løpet. Om det finnes et marked for turløp er usagt, men med lavere terskel og lavere totalkostnader for gjennomføring vil jeg tro et slikt tilbud kan bli godt mottatt.
Å lære av historia
For en del år siden fikk Iditarod problemer med landsbyene, som ikke ønsket å være sjekkpunkt. Kostnadsgaloppen der hadde bidratt til at det kun var «leger og advokater» som hadde råd til å delta, pluss de profesjonelle selvsagt. Det kan være tidlig å framsette slike påstander, men det er ikke til å stikke under en stol at en slik utvikling raskt kan komme i Norge og. Deltagerantallet på langdistanseløp har sakte men sikkert gått ned siden 2011.
Om vi ikke husker feil har både Femundløpet og Finnmarksløpet brukt mye penger på å reise over til Alaska for å lære av Iditarod. Det skal være usagt hva de har lært, men om en ser over til Iditarod og utviklingen på deltagerantallet der så korrelerer det med utviklingen i Norge. Altså kostandgaloppen ser ut til redusere interessen for deltagelse også i hundekjøringens hjemland.
En periode fikk en ikke plass på Gausdal Maraton om en ikke satt klar og fikk meldt seg på innen den første timer etter åpningen av påmeldingen var omme. Slik er det ikke lengere. De store løpene tar mye oppmerksomhet og ressurser og selvsagt er det begrenset hvor mye folket er villig til å bruke på hobbyen, for de aller fleste er hundekjøring først og fremst en hobby. Men, det er kanskje først og fremst hobbykjørerne som betaler inn mesteparten av startkontingenten og bidrar til at de beste oppleves som veldig gode.