Endelig på slede igjen. Det er faktisk så elendig stillet med meg at jeg ikke har kjørt slede siden Synnfjell-løpet, og da blir det ekstra stas å kjøre slede på så fine forhold som det er i Luksefjell. Tore Bergby var vertskap for en rekke hundekjørere som hadde tatt veien til Luksefjell. Treningshelga ble benyttet til finplanlegging av Finnmarksløpet for Tore og fine treningsturer.
Hvor skal dette ende?
Det må sies at det er et litt begrenset team som skal følge Tore denne gangen. Om jeg ikke husker helt feil så blir det 7 handlere og 2 biler, derav en svær bobil-sak. Jeg husker i gamle dager (2008 og 2009) da holdt det med en bil og to-tre handlere. Lurer på om det er det ”derre” handlerforbundet som stille så usannsynlige krav.
Luksefjell
Løypenettet i Luksefjell er egnet til å forvirre en stakkars sjel – det er løyper over alt og de krysser her og der og går alle steder. Det er greit at lokalbefolkningen er med og guider! Vi var ute med 6 spann på lørdag og 5 spann på søndag. I tillegg var det også mange andre hundekjørere ute. Søndag dukket plutselig Arild Jørgensen opp. Trivelig! Det hadde kommet litt nysnø og blåst litt, så løypene ”var” helt borte, og stikking er det vel så som så med. Og det er greit, det er jo kjentfolk som kjører der. Vi bare hang på så godt vi klarte.
Slike skal jeg ha!
Søndag var det blåst litt snø i sporet og litt nysnø hadde også lagt seg på toppen. Det var fantastiske forhold å kjøre hund i. Tore Bergby kjører rundt med en sitteslede og 60 mm breie belegg. Fordelene med brede belegg ble rimelig fort klart og jeg er overbevist om at det er smart å ha, så jeg har bestilt slike brede belegg på den nye F1-Rideren som er bestilt hos Skonk og Snorre Næss.
Et stykke vei igjen, men…
Det merkes at hundene har vært syke og ute av trening en stund. De ble virkelig slitne på lørdagen, søndagen gikk det langt bedre. En god treningsperiode framover og hundene blir forhåpentligvis klare til Pasvik Trail. Treningshelgen var stort sett positiv, hundene er litt over middels galne og bråker som besatt når vi stopper opp. Det er ingen ting galt med viljen. Så gale som de var på søndag er det lenge siden de har vært.
Ikke helt ferdig…
Helt uproblematiske er det dog ikke. Artic har mistet tredeputen på den foten han ble bitt i og Anja datt på trening med noe som lignet mistenkelig på epilepsianfall. Etter å ha fått roet ned og tenkt seg litt om, har jeg bestemt meg for å se det litt an med Anja. Hun var ikke med på treningshelga. Det er underdrivelse å si at hun var glad da spannet og jeg kom hjem. Det er første gang Anja ikke er med på tur, og det var unektelig litt rart. Anja og flere hunder er satt på Fematodin, hundene som er satt på medisinering er hunder som selv på denne kennelen er noe over middels gal og som stresser mye i forbindelse med løp, fôring og ellers når det skjer noe.
Nå følger en treningsuke, før vi reiser på fjellet til helgen for langeturer. Også det sammen med Tore, som skal finslipe formen fram mot Finnmarksløpet. Det gleder vi oss til ingen tvil.