Å skrive om dyrevelferd uten å tråkke arrangører og med hundekjørere på beina er en utfordrende oppgave. Formålet med å ta dette opp nå og tidligere er egentlig veldig enkelt – å være på forskudd – slik at ikke andre skal legge premissene for utviklingen av sporten. Det er selvsagt vanskelig og hundekjørere som gruppe er veldig divergert og lite samkjørt. Ulike hatter og ulike roller gjør det ikke enklere. Sporten er forholdsvis liten, selv om vi kanskje liker å tro det motsatte. Formålet er med disse artiklene er edelt.
Tørr og fin halm på Finnmarksløpet i 2009
Mattilsynet har kommet med rapport etter Finnmarksløpet 2014 og det har blitt litt oppstyr. Nesten som en storm i et vannglass? Mattilsynet er ikke fornøyd med hvordan Finnmarksløpet har handtert dyrevelferden og er kritisk til at flere skadde hunder kom inn til sjekkpunkt og de er kritisk til veterinærenes ”journalføring” og dokumentasjon i felt. Lurer egentlig på om skrivebords-damen har vært ut å jobbet slik løpsveterinærer gjør?
Det er flott at Mattilsynet ser langdistansesporten i kortene, men det blir for dumt om Mattilsynet baserer seg på skrivebords innfallsvinkelen. Det er kanskje på sin plass å få en del kjøreregler rundt dette med dyrevelferd på løp. Det vil alle tjene på, det er enklere når det er regler en kan forholde seg til.
Det opplagte
Flere ting er rimelig opplagt når det gjelder dyrevelferd. Pussig nok synes verken Mattilsynet, løpsarrangøren eller løpsveterinæren å se det? Forstå den den som kan…
Kjøreransvar
Selvsagt er det hundekjørernes hovedansvar å ta vare på hundene, ikke kjøre med hunder som sliter eller er skadet. Det skulle da bare mangle! At det skjer i enkelte tilfeller kan kanskje tilskrives at de som er rundt løpet er for feige og har tillatt en gradvis forverring over år? Her tenker jeg på Race Marshall, TDer, løpsveterinærer og dommere. Mange er nok enig i at det kan virke som om det er enklere å ”plukke” på en kjøre som kommer langt bak i feltet, enn en som er topp 5. Slik skal det selvsagt ikke være, men det er vel liten tvil om at det er slik det er?
Det er kjørernes ansvar å stille til start med de rette holdningene, nok trening i hundene og en realistisk forventning. Det er kjørernes ansvar å kjøre hundespannet sitt etter de forutsetninger de har. Det er kjørernes ansvar å ta vare på seg selv og hundene og be om hjelp når de trenger det.
Arrangøransvar
Frisk og tørr halm for hundene under hvilen. Selvsagt er det av stor betydning for dyrevelferden. Her har både Mattilsynet, løpsveterinærene og løpsarrangørene et stort ansvar. De skal rett og slett bare sørge for tørr frisk halm uten skadelige sopper.
Arrangøren er også veldig ansvarlig for god dyrevelferd gjennom å trøkke gode spor. Det sørger både for god dyrevelferd, rettferdige konkurranseforhold og det blir mindre behov for å kjøre spannet hardt i begynnelsen. Er det dårlige spor kjøres hundene hardt i begynnelsen, slik at en kan ligge i fremste gruppe for å få fordelen av gode spor. Det blir nesten som om hovedfeltet i landeveis sykkel fikk grusveier etter at tetgruppa har stukket fra.
Gode råd og hjelp fra løpsvet er kjærkommet
Veterinæransvar
Veterinærenes rolle er svært viktig og betyr mye for sporten. Det å få kvalifisert hjelp og råd når en er i tvil er ubetalelig og veldig viktig. Veterinærenes rolle er også å påpeke at hunder er blitt for tynne, slitne og kanskje bør tas ut, men det er hundekjørerens ansvar å ta ut hunder og følge faglige råd. Drive veterinærfaglig rådgivning rett og slett.
Bidra til å redusere smittepresset. Dette være seg på sjekkpunkt, under veterinærkontroll og andres som oppholder seg på sjekkpunktene. Hvem av langdistansekjørerne har ikke opplevet at veterinærene går fra spann til spann, sjekker slimhinner på hund etter hund og kan derigjennom fungere som smittekilde. Det er mer enn merkelig at Mattilsynet ikke kommenterer dette. De har selv vært med på å lage strenge regler for besøk i alle fjøs i Norge. Når veterinæren kommer til et fjøs, skal det være frakk og støvler for å trekke utenpå fottøyet veterinæren kommer i. Det skal finnes vask med varmt vann for handhygiene. Dette gjøres for å redusere faren for smitteoverføring mellom besetningene…
Det er minst like rart at løpsveterinærer ikke ser ut til å se sin rolle som mulig smittespreder.
Et enkelt og billig tiltak ville vært at løpsarrangøren utstyret veterinærene med sprit og papirkluter, slik at de kunne sprite hendene sine mellom hvert spann de undersøkte i det minste. Det vill bety en kraftig reduksjon i smittepress på sjekkpunktene. Tiltaket er kjent, billig og veldig enkel å gjennomføre – hvorfor i alle verden er det ikke innført for lenge siden?
De som jobber innen helsevesenet spriter hendene mellom pasientene, om ikke annet så skal de gjøre det. Også dette for å redusere faren for smitte mellom pasientene, som gjerne har nedsatt immunforsvar – nesten slik som sledehundene får det under løp.
Løpsarrangøransvar
Gode spor er også et svært viktig dyrevelferdstiltak. Det hersker ingen tvil om at det kjøres svært hardt de første 2 døgn for å komme blant de fremste i sporet og derved får spor. De som kommer lengere bak i sporet kjører under helt andre vilkår og muligheter – selv om de bruker like mye penger på å delta. Her har løpsarrangørene et stort ansvar.
Evne til å gjøre endring på kort varsel. Det må ikke bli slik at arrangørene velger å la hundene hvile i overvann enn å flytte sjekkpunktet eller flytte obligatorisk hvile. Løpsarrangørene bør ikke sette deltagerne og hundene i tredje rekke. Når de gjør det er det fordi det er andre ting som betyr mer – så som media, sponsorer og slikt uviktige ting for dyrevelferden.
Mattilsynansvar
Sette seg inn i hva langdistansekjøring er og forstå mekanismene. Sette seg inn i den jobben løpsveterinærene gjør og under hvilke vilkår de jobber, for derigjennom å forstå begrensningene det er å jobbe ute på vinteren under alle slags forhold. Sørge for tiltak mot smittepresset under løpene, sørge for at arrangørene skaffer frisk halm som er tørr og fri for sopp og kjører spor som er gode nok.
NHF-ansvar
Sørge for at løpsarrangørene arrangerer rettferdige løp, sørge for at deres utsendte (TDer, Dommere og slikt) behandler alle likt, at det er en rettferdig konkurranse gjennom å stille krav til sporkvaliteten og slår ned på feil og juks uansett hva vedkommende heter.
Det er en konkurranse
Vi må ikke glemme at det er en konkurranse og da er noe av det mest naturlige at deltagerne blir sliten. Det kan ikke bli slik at det er farlig for hundene å bli slitne, det er jo det stikk motsatte som er fakta. Dog er det kjørernes ansvar å kjenne grensen til hundene og sørge for å holde seg innenfor den.
Ting som kan bidra positivt
Øke kravet til antall hunder i mål.
Gjennom å øke kravet til minsteantall hunder i mål tvinges deltagerne til å forvalte hundespannet sitt bedre og sannsynligvis kjøre mer konservativt. Selvsagt vil det stille andre krav til hundekjørerne, og det å evne ta vare på hundene sine får større betydning. Noe som burde være en selvfølge innen hundekjøring. Her har NHF et spesielt ansvar gjennom regelverket.
Fjerne regelen om at kjørere ikke får fullføre. Slik det er nå vil kanskje kjører som ellers ville ha fullført i god stil, og som kun har det som målsetning, presse mer enn både de og hundene er klar for – for så å måtte bryte.
Lage en flatere premiekurve. Resultatet sier seg selv.